Fikk tilsendt dette diktet og synes det var så nydelig at det fortjener å gjengis her.

ÅRETS TIDER

Nå er høsten her
og høsten er en liten gul mann
som kommer ut av skogen 
med kofferten sin og plukker lauvet ned av
trærne og tar med seg blomsterstilkene og mange 
av fuglene, og så maler han himmelen 
grå og mørk, og lager triste søledammer i veiene.

Så kommer en liten hvit dame
og det er vinteren det, og hun har spade og ryggsekk 
med seg og legger snø utover markene, og snøklatter
oppe i trærne, og så gir hun mennesket tykke 
skjerf og luer og røk ut av 
munnene - og røk ut av pipene
på husene også - og himmelen maler hun kald og
hvit og gir lufta kuldegrader. 

Så kommer våren, og våren er
ei lita gulgrønn jente som kaster fargene opp av
kurven sin og setter fuglene tilbake i 
trærne og henger sola høyere opp på
himmelen og gir den varmere stråler. Hun tar isen av
vannene og putter god gurglelyd i
bekken igjen - og menneskene får tynnere klær og varme 
smil, og kanskje høye iskrem å bære på. 

Så kommer sommeren, og sommeren er en 
liten grønn gutt som kommer trillende ut av 
skogen med trillebåren sin og setter muntre
farger alle steder, rødt og hvitt og gult
og blått - han henger moreller på greinene og
fyller lufta med fugler og sang, og i gresset putter han 
gresshopper og tykke humler. Han gir menneskene
tynne sandaler og nakne armer - og på badestrendene 
legger han brune piker og brune gutter 
bortover i rekke og rad. Det er sommeren det.

Men dypt, dypt inne i skogen, på et
litt hemmelig sted - der sitter allerede høsten
med kofferten sin og gjør seg klar til å 
komme tilbake.
Slik går årets tider rundt og rundt 
gode venner som rydder opp etter hverandre, 
som sår, planter og høster, som henger opp og
tar ned, som pynter og gjør det
vakkert - hver på sin måte
om og om igjen 
om og om igjen ...
Arild Nyquist